Okay, det er tydelig at jeg ikke føler at jeg er 100% klar for å sette i gang.
Ofte drømmer jeg om innspillingen, og det ender sjelden bra. Det jeg er mest redd for er at crewet, inkludert meg selv, ikke skal være dyktige nok. Tror jeg ble så skuffet av den første teaser innspillingen, der alt gikk forferdelig galt, at det henger igjen i minnet. Noe det ikke burde, men så har vi ikke gjort noe siden som på en måte har reddet inntrykket. Skal glemme teaseren nå og prøve å forklare drømmen.
Settingen var innendørs, primært i en sofa. Jeg tror det var en bokhylle der, men er ikke sikker. Det så ut som om det var i et studio. Kanskje på Mediefabrikken. I sofaen satt en som jeg tror var Børre, en person jeg ikke kan huske i det hele tatt og undertegnede. Grunnen til at jeg var der var at vi ikke hadde funnet en skuespiller til den rollen og at jeg måtte ta rollen. Det medførte selvfølgelig at jeg ikke følte noe kontroll på hva som foregikk. Vi hadde en usikker fotograf, husker ikke hvem, som hele tiden måtte spole kasetten tilbake i kameraet for å sjekke om opptaket ble bra. Sånt stresser meg jævlig, da har du rett og slett ikke peil og er jævlig usikker på hva du driver med. Noe jeg frykter kan skje sikkert.
Filmen lignet ikke på noe i manuset vi har skrevet, men jeg vet at det var Børre, Hva ellers skulle det være. Jeg var for anledningen iført full hode make-up av noe som skulle forestille en brannskade. Jeg hørte nesten ikke noe og begynnte og få små klaustrofobiske anfall. Jeg er litt klaustrofobisk i virkeligheten. På et tidspunkt skulle hodet mitt settes i fy og flamme, hvorpå min medskuespiller, Børre?, skulle løpe over rommet til en vask, der det sto en stålbøtte med vann. Denne bøtten skulle helles over meg og slukke flammene. Ideén var at dette skulle gjøres uten klipp. Dvs. fotografen skulle panorere fra mitt brennende hode, følge børre til vasken og tilbake til at bøtten blit tømt over hodet mitt.
Dette gikk selvfølgelig galt. Fotografen klarte ikke en enkel rask panorering frem og tilbake. Jeg prøvde og forklare at det må gå fort, skuespilleren løper jo for pokker, men han klaret ikke å følge. Når han til slutt klarte det, TRODDE han. Ja, da måtte han sjekke tapen. Opptakene tok dermed dobbelt så lang tid på grunn av disse avbruddene med spoling og kikking og masken jeg hadde på smeltet fast i hodet mitt og var umulig å få av. Jeg fikk ikke puste skikkelig og fikk panikk. Så dro drømmen en annen vending jeg ikke husker en dritt av. Heldigvis!
Det er sikkert normalt å ha slike drømmer når noe nærmer seg, man ikke er ordentelig klar, og har presentasjons angst. Det var en ganske finurlig drøm jeg burde skrevet ned med en eneste gang, men det kommer sikkert flere.
